Torsdag 8. oktober møttes religiøse ledere fra ulike kristne og muslimske sammenhenger i Østfold i Ihyaussunna Center i Sarpsborg. Temaet var “Ulike religioners møte med sykehus, sykdom, død og sorg”, og sykehusprest Alf Kristian Bjørkli var kveldens gjest. Fordi vi tror flere vil ha glede av å ta del i noe av det han formidlet, deler vi her en tilpasset versjon av møteferatet.

Tusen takk til Alf Kristian Bjørkli som øste av sin mangeårige erfaring, og takk til alle som deltok i samtalen!

NB: Om du har lederansvar i en menighet som er eller ønsker å bli medlem i Dialogforum Østfold, er du hjertelig velkommen til nye religionsmøter i 2021. Ta kontakt med oss på This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it. om du ikke allerede mottar invitasjoner.

Fra rommet for stillhet og ettertanke, Sykehuset Østfold Kalnes.

Sykehuset: En religiøs bygning
Sykehuset er antagelig den bygningen i Østfold hvor det bes mest, døgnet rundt. Sykehuset er på den måten en religiøs bygning, med et sterkt religiøst liv. Det mest synlige symbolet for dette er rommet for stillhet og ettertanke – et livssynsåpent rom med en lysglobe. Her brenner alltid levende lys –  og det går med 10 – 12000 lys i året.

Det er fire pilarer som helsevesenet er pålagt å være opptatt av: Det fysiske, psykiske, sosiale og åndelige/eksistensielle. Ved Sykehuset Østfold Kalnes er det ansatt fem sykehusprester som skal sikre at spesielt åndelige behov blir ivaretatt. Disse har døgnvakt, dvs at det alltid skal være mulig å få tak i en prest. Alf Kristian Bjørkli er en av disse.

«Sykehuset er antagelig den bygningen i Østfold hvor det bes mest, døgnet rundt.»

Prestenes oppdrag er å dekke åndelige behov. De tilbyr forbønn, velsignelse og gudstjenester til dem med et kristent livssyn. Og de innhenter imamer, buddhistisk munk, katolsk prest etc. for å ivareta enkeltmennesker med en annen trostilhørighet. Prestene er samtalepartnere for alle pasienter og pårørende, uavhengig av den enkeltes tro- og livssyn. Samtalene dreier seg ofte om normale tanker, følelser og reaksjoner knyttet til uventede hendelser. På et sykehus vil dette ofte handle om sykdom, usikkerhet, død og sorg. Disse reaksjonene er uavhengige av tro og livssyn. Sorg er en reaksjon på å tape noe, - som liv, helse eller tid. For eksempel kan sykehuspresten snakke med muslimer som tilbringer mye tid på sykehuset for dialyse. Han opplever at muslimene benytter seg av sykehusprestene, med respekt for at de er lærde teologer, og har et bønneliv og en gudstro.

God kommunikasjon på tvers av tro og kultur
Alf Kristian Bjørkli underviser også i migrasjonshelse, hvor en tar opp spørsmål som «Hva er sykdom», «Hva gjør meg syk», «Hva gjør meg frisk». Blant de ansatte ved sykehuset vant han  en pris for et foredrag om flerkulturelle og flerreligiøse utfordringer i helsevesenet. Dette viser tydelig at også de medisinskfaglig ansatte er opptatt av dette med flerkulturell kommunikasjon, og hvordan vi kan kommunisere godt på tvers av religion og kultur.

Et eksempel på typiske kommunikasjonsutfordringer som kan oppstå, er dem som er knyttet til såkalte lineære språk vs sløyfespråk: Der hvor etnisk norske med et lineært språk vil holde seg til saken og tenker at «sløyfer», hvor en for eks forteller om familien sin, er å «gå rundt grøten», vil det lineære «rett frem»-språket oppfattes ganske brutalt og uhøflig av en med en annen kulturbakgrunn og erfaring.  

I møte med mennesker med en annen bakgrunn ser Bjørkli to typiske grøfter å gå i: Den ene er etnosentrisme, hvor en setter seg selv og alt en selv står for i sentrum. «Min oppfatning er den logiske, og alle her i Norge må innrette seg etter den.» En tar for gitt at alle forstår sykdom på samme måte, og kommer i fare for å overse helseplager. Kommunikasjonen blir i tillegg fryktelig vanskelig. Den andre mulige grøften er kulturrelativisme, hvor en blir så redd for å støte noen at en blir fullstendig defensiv og mister sine egne verdier. Et eksempel her er at det tok tid før det ble uttrykt tydelig at kvinnelig kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge.  

Bjørkli nevnte også utfordringer som er knyttet til ulike religiøse forståelser og erfaringer, og ga eksempler på dette: Det er vanskelig å være flyktning fra for eksempel Nord-Afrika å komme til Norge, få tuberkulose og bli lagt på isolat, hvis du er vokst opp med en tanke om at besettelser kan være årsak til sykdom, og at årsaken til besettelsen kan være forpliktelser du ikke har oppfylt. Altså at sykdommen oppfattes som en straff. Slik tenkte mange i Norge tidligere  også - sykdom ble tolket som straff fra Gud. Hvis slike oppfatninger ikke kommer fram i samtalene med den som er syk, vil den syke ligge på isolat og oppleve sykehusrommet som en fengselscelle. De har en stor tilleggsbelastning å håndtere alene. Uten kunnskap behandler man dermed disse pasientene veldig dårlig.

Alf Kristian Bjørkli har jobbet med flerkulturell kommunikasjon og migrasjonshelse gjennom sitt arbeid som sykehusprest i snart 30 år, og ble nysgjerrig på det å være en minoritet gjennom sitt arbeid som sjømannsprest i Midtøsten/Dubai: Hvordan er det å bli syk som minoritet, i møte med et fremmed helsevesen?

Hvor vondt gjør det?
Smerteuttrykk er også et sentralt begrep: Hvor vondt gjør det, og hvordan er vi oppdratt til å uttrykke smerte? En klassisk norsk forståelse er at «store gutter gråter ikke», og noen premierer fortsatt «flinke barn» som klarte å bite tenna sammen hos legen. Barn snapper fort opp hvordan det lønner seg å reagere for å få maks trøst når en har det vondt. Gutter i Norge har fått ros hvis de holdt kjeft. På sykehuset møter vi derimot også mennesker som ikke holder igjen: De er oppdratt i en annen tradisjon, hvor en ikke holder igjen følelsene. I Danmark benevnes dette i noen miljøer som såkalt «etnisk smerte»: Det tolkes som overdrivelser som ikke bør tas på alvor. En slik holdning kan få uheldige konsekvenser: Mange kulturer har premiert høye smerteuttrykk, og i verste fall kan man da ende med dårlig smertebehandling på norske sykehus fordi en ikke blir tatt på alvor men tolket som en som overdriver.

Mennesker har erfaringer og forventninger med seg i bagasjen når de kommer til sykehuset. Når disse ikke innfris, kan en bli frustrert og opplever ting vanskeligere. Hvis for eksesmpel erfaringen med operasjon i hjemlandet er veldig dårlig, er man naturligvis redd for operasjon. Mye handler om nettopp erfaringer og forventninger. Vi må derfor slutte med begreper som «etnisk smerte», og heller få kunnskap om erfaringer og forventninger for å gi god behandling.

Frustrasjon kan også oppstå knyttet til rollen som syk: Ved sykehus i Norge forventes det at pasienten er aktiv og tar ansvar for egen tilfriskning, mens forståelsen av å være syk  tradisjonelt er knyttet til å være passiv, og å la det kollektive, familie og gode venner, aktiveres og komme med hjelp.

Å sette folk i bås
Kulturuttrykk er logiske så lenge vi er enige om at de er det. Det er smart at alle er enige om å kjøre på høyre side av veien, men det er ikke mer logisk enn å kjøre på venstre. Når vi ser uttrykk som ikke er logiske for oss, men kanskje for andre, oppstår lett fordommer: Vi setter hverandre i båser og stigmatiserer. Man tror man vet noe om en hel gruppe, fordi man har møtt én person. Bjørkli forteller om utbredte uttrykk for fordommer av typen «Han er sånn han se. Han er neran’te.», og uttalelser som avslører at en tror at for eksempel alle med muslimsk tro er like. Men vi vet jo at kristne er forskjellige, og på samme måte er muslimer forskjellige. Det er forskjell på å ha vokst opp i Sarajevo og på landsbygda i Nord-Irak.

Det er utrolig fort gjort å sette hverandre i båser og tro at en har skjønt noe, og det skjer også med diagnoser: «Der inne ligger hoftebruddet.» «Nei, han er bipolar han se. Så da…» Det er en lettvint men ugrei måte å opptre på, det å forenkle og sette folk i bås i stedet for å lære mer om nyansene. La oss heller vise respekt:  Ordet respekt betyr å «se en gang til», og kanskje lære noe. «Det var ikke helt som jeg trodde».

Om å dekke behov hos muslimske pasienter
Deltakerne i møtet samtalte om ulike utfordringer knyttet til behov muslimer på sykehuset kan ha. Sykehusprestene kan samtale med mennesker av ulik tro på bakgrunn av sin generelle samtalekompetanse, men ved behov vil de hente inn imamer eller andre ressurspersoner. Her dreide samtalen seg om at ulik muslimsk bakgrunn gjør at muslimer uten teologisk utdanning gjerne vil være tilbakeholdne med å uttale seg «på vegne av» alle muslimer. Kompetanse er viktig: En imam har et annet overblikk enn en som ikke har utdanning innenfor religionen, og kan gi råd og veiledning på en bedre måte. Samtidig kan det være situasjoner hvor et menneske har mer sosiale behov – behov for noen å prate med – og da kan felles kulturell bakgrunn være viktigere enn religiøs utdanning.

Bjørkli uttrykte takknemlighet for at mange muslimer bruker sykehusprestene til samtale, og understreket at sykehuset ikke er en menighet, og at prestene aldri blander disse samtalene med det å utøve religiøse ritualer. Det vonde er like vondt, uavhengig av tro.

Fra møtedeltakernes side ble det blant annet beskrevet hvordan de fleste bosniske muslimer i Norge er her fordi de flyktet fra krigen og blant annet kristne ekstremister. Det er derfor store kontraster mellom møtet med en prest her, og møtene man har erfart med prester i hjemlandet. Disse erfaringene kan utgjøre hindringer. Aller viktigst for mange er dette med liv og død, og spørsmål som «hvem skal ta imot meg etter døden». Håndteringen av det rituelle knyttet til døden, og hvem som er involvert, er derfor spesielt viktig å legge godt til rette for.  

Dialogforum er allerede og vil gjerne fortsette å være et kontaktpunkt mellom sykehuset og ulike religiøse ledere i Østfod. På den måten kan flere muslimer på sykehusene få tilbud om å snakke med en imam, og gjerne også en som deler noe av deres kulturbakgrunn.  

En utfordring for de utdannede imamene som gjerne vil bidra,  er at det ikke fins så mange av dem,  og at få har fullt betalt jobb som imamer. Det er derfor noe begrenset hvor mye en kan jobbe opp mot sykehusene uten betaling.

En tanke som ble presentert fra en av deltakerne var at det kanskje vil være naturlig å ansette en fast sykehusimam om en generasjon eller to, når norske muslimer og imamer deler en felles, multikulturell forståelse. I dagens situasjon, hvor ulik kulturbakgrunn fortsatt spiller en stor rolle, er løsningen med Dialogforum som kontaktpunkt ut mot ulike muslimske grupper en klok løsning.

Tillit og takknemlighet
Flere uttrykte støtte og takknemlighet til sykehusprestene for å holde fram et helhetlig syn på mennesket, i motsetning til å se mennesket som en maskin som skal fikses. Deres kompetanse på samtale og møter med mennesker i vanskelige livssituasjoner, og deres bevissthet og sensitivitet rundt flerkulturelle utfordringer, ble satt stor pris på.

Tillit ble nevnt som et nøkkelord, både overfor imamer og andre. Sykehusprestenes kompetanse utover sin kristne tro er sentral her: Muslimer kan vegre seg for å snakke med presten fordi de lurer på om han på et punkt skal spørre om de vil bli kristne, men Bjørkli understreker altså at det er stor forskjell på en prest i en menighetssammenheng og en prest på sykehuset.  På sykehuset skal en trøste, lindre og helbrede. Selv tenker han, som prest og med Jesus som forbilde, at hvis et menneskes tro bidrar med håp og trøst, skal han støtte det, framfor å forsøke å omvende. Dette kan også gjelde kristne trosuttrykk som er fremmede for ham selv. Sånn må det være på sykehuset – der er ikke prestens jobb å misjonere. Han vil ikke gå inn i slike spørsmål uten at han blir invitert til det.